Dag 1 Værnes - Chicago

Dagen startet mistenkelig bra med topp vær i Stjørdal, en god frokost på hotellet og vi begynte nesten å komme i USA-stemning alle sammen. Men så ankom vi Værnes Flystasjon og der tok historien en annen retning.
I innsjekken plukket datasystemet ut undertegnede som en Preferred Passenger - noe som tydeligvis ikke betydde at jeg hadde vunnet noen pris, eller var utpekt til særskilt god service under turen. Det betydde derimot at jeg som den eneste i gruppen ikke fikk booket billeten helt frem til Chicago, men fikk beskjed om at jeg måtte inn på Transfer Service på Kastrup for å sjekke inn på den siste flyturen over dammen.
Nåja- det tok litt tid siden damen i skranken heller ikke var helt sikker på hva dette var for noe men jeg kom meg da gjennom sikkerhetssjekken til slutt og vi humpet oss til Køben i en trang Fokker 50 som slett ikke var den Boeing 737 som billetten sa det skulle være.
På Kastrup fant jeg Tranfer Service mens de andre gikk til gate'n, og traff en hyggelig dame som fortalte meg at jeg måtte ha bagasjelappen min for å komme videre i systemet - den hadde selvsagt Grete og hun hadde passert passkontrollen allerede. Med litt god hjelp fra en sikkerhetsvakt fikk vi slengt bagasjelappen tilbake gjennom passluka og så var det på'n igjen. Jeg syntes innsjekken derifra gikk litt for enkelt siden jeg absolutt skulle være så spesiell, og fikk desverre rett i det.
I det jeg ankommer gate'n gir betjenten meg beskjed om at jeg må inn i det lille rommet bak skranken - han tar passet og boardingkortet mitt og geleider meg inn i et rom med to sikkerhetsvakter, der den ene starter seansen med å ta på hvite plastikkhansker (og man tenker jo sitt...).
Så må jeg av med alle løse gjenstander og gjennom en metalldetektor - jeg må stå på en benk og blir mer nøye kroppsvisitert enn jeg noen gang er blitt (men uten at hanskene kom til spesiell bruk) - jeg måtte fyre opp PC, mobiltelefon og kamera - de gjennomgikk bagen min med finkam (men kommenterte ikke all snusen) - og til slutt får jeg pakke sammen og får til og med et smil med på veien.
Litt artig opplevelse egentlig...det var noe med tilfeldige passasjerer som blir plukket ut sa de - liksom!
Resten av turen over dammen er så begivenhetsløs som bare en flytur kan være - vi fikk ikke flyet på billetten her heller (det skulle være en De Havillan), men en 63,7 meter lang Airbus 340-300 med 261 seter og et vingespenn på 60,3 meter er ikke å forakte - og med en på marsfart 875 km/t dro vi over på 8,5 timer.

Vi ankommer Chicago i 31 graders varme og sklir gjennom passkontrollen på 10 minutter, og gjør dermed skam på alle som har sagt at dette er den verste biten av reisen med ventetider på opp mot to timer!
Vel inne i byen er det bare en ting å gjøre i slik varme - finne et vannhull og prøve pilsen og maten:-)